Vold mot dyr og vold mot mennesker

Av: Ragnhild Bjørnebekk, forsker emr. ved politihøgskolen

Artikkelen ble først publisert i Noahsark Nr.1. 2023 og er gjengitt hos oss med tillatelse fra artikkelforfatteren.

Det har lenge vært erkjent at vold mot dyr kan føre til utvikling av ufølsomhet overfor dyret. Dette kan igjen bidra til å svekke følsomhet for mennesker. I dag betegnes dette som en desensitiverings-prosess. Via Lord Erskin etableres hypotesen om «The link» på 1800-talleet, og blir et begrep. På 1970-tallet ble hypotesen om «The link» hentet opp av forskere og gjort til gjenstand for systematiske vitenskapelige studier. Dette utvides til en bredere forestilling om voldens vesen: Vold kan slå ut på mange ulike områder som en «Web of Violence» eller som «voldssykluser», der ulike former og ulike personer involveres på ulike arenaer.

Kongressmedlem Tom Lantes uttalte til US Congress (1998): «Oppmerksomhet må rettes mot å identifisere og behandle individer som er skyldige i grusomhet mot dyr, fordi det er en antatt link mellom dette og senere vold mot mennesker. Det må frigjøres midler for å øke den vitenskapelige kunnskap og forståelse av denne voldssyklusen og for å utvikle et nødvendig samarbeid mellom rettssystemet, politiet og dyrevelferdsvirksomhetene».

Eksisterende kriminologisk og psykologisk forskning viser at vold mot dyr kan inngå i en større voldssyklus som også omfatter vold mot mennesker. Vold mot dyr må tas alvorlig fordi dette kan være en forløper for vold mot mennesker og en indikator for vold i utøverens tidligere liv. I dag vet vi at dette også kan være en indikator på vold i personens nåværende liv.

Lord Erskines hypotese fra tidlig på 1800-tallet om en link mellom barns dyremishandling og senere vold mot mennesker nedfelles i forskning på 1970-tallet. Det eksisterer tre hovedgrup- per av studier:

Studier med fokus på en link mellom barns mishandling av dyr og voldsutvikling senere i livet hos barna. Studier av voldssirkler i familier. Dyr kan objektgjøres og brukes som våpen/trussel i utøvel- se av makt og kontroll, eller mishandlingen kan inngå i hevnatferd der for eksempel en persons kjæledyr utsettes for mishandling som hevn fra den aggressive i familien. Analyser av personers motivasjon for å mishandle dyr er også et sentralt tema i forskningen.

I de fleste teoriene anslås det at det finnes en underliggende aggresjonsprofil hos dem som utøver vold mot dyr, så vel som hos personer som utøver vold mot mennesker. Denne aggresjonsprofilen er utviklet via samspill mellom indre faktorer hos individet og ytre faktorer i det miljøet personen vokser opp i. Hos noen kan de indre sårbarhetsfaktorene være sterkt utslagsgivende, hos andre er det de ytre faktorene som er utløsende for atferden.

Studier har vist at hos aggressive psykiatriske pasienter, hadde 23% drept hunder/katter med hensikt og 8% hadde torturert dyrene. For ikke-aggressive pasienter hadde 10% drept hunder/katter med hensikt, og 5% hadde torturert dem. Resultatene viser markante forskjeller mellom gruppene. En annen studie viste at for aggressive kriminelle hadde 25% vært involvert i fem eller flere handlinger med dyremishandling, for ikke-aggressive kriminelle oppga 6% det samme, og for ikke- kriminelle oppga ingen det samme. En studie på voldtektsmenn og barnemishandlere viste at 48 % av de voldtekts dømte oppga historier med mishandling av dyr, og 30% av de som sonet dom for barnemishandling oppga dyremishandling. En studie på menn dømt for seksuelle drap, viste at 36 % oppga at de hadde mishandlet dyr i barndom og 46 % oppga at de hadde mishandlet dyr i ungdomsalder.

Også studier av ofre viser en sammenheng mellom vold mot dyr og vold mot mennesker: En studie av krisesenter-brukere, viste at 68% hadde kjæledyr. 88% av disse sa at grusomhet mot dyr var utført mens de måtte se på det. 76% hadde barn som også var vitne til mishandlingen og 54% av barna som var vitne til dette, hadde kopiert atferden og selv plaget dyr. Barn fra voldelige hjem viste større tendens til å være grusomme mot dyr enn barn fra ikke-voldelige hjem (11% vs 5%). En studie på vanskjøttede og mishandlede barn viste at i 60% av familiene deres også mishandlet og vanskjøttet kjæledyr. I 88% av familiene ble det utført fysisk mishandling av barna og grusomhet mot dyr.

Alle studiene viser en link mellom vold mot dyr og aggressivitet, selv om de baserer seg på ulike metoder og ikke er av samme kvalitet. Linken har blitt styrket jo flere studier som har blitt gjennomført. Flere studier dokumenterer at dyremishandling oppmuntres hos barn som vokser opp i mishandlingsmiljøer der de vitner til ulike former for vold.